Det er viktig å heie på hverdagen i all dens uperfekthet! Visst kan den være både kaotisk og utfordrende – men vi må gjøre det vi kan for å at den blir vår beste venn selv om den raser avgårde, vi vet nemlig aldri når ting kan snus på hodet…
Du husker kanskje at jeg er odelsjente fra bygda og har sterke røtter derfra? I morgen er det en måned siden heimgården min på Høylandet ble tatt av flom – før flammene slukte våningshuset vårt. Rått og brutalt. En ufattelig tragedie for hele familien vår – jeg unner INGEN å oppleve noe slikt.
Jeg har tenkt mye i dag. Hva er egentlig oddsen for at dette skal kunne skje?? Det er ubegripelig. Jeg greier fortsatt ikke helt å ta inn over meg at foreldrene mine nå er husløse og har mistet alt de eier og har. At jeg ikke lenger kan ta med meg mann og barn oppover for å besøke barndomsheimen min. Ting jeg har tatt som en selvfølge er ikke der lenger. Det er ikke til å tro, men det er faktisk sant.
Slik så det ut på kvelden etter brannen…. Vann så langt øye kunne se, skimter røyken fra gården vår….og et fantastisk lys!
Å miste alt man har av eiendeler er trist, spesielt ting det knytter seg mange minner til. Gamle saker som har affeksjonsverdi for oss som familie, ting som skulle gå videre i arv etter besteforeldre og oldeforeldre….uerstattelige ting. Men i det store og hele må vi være fornuftige og takknemlige, det er tross alt materielle ting – vi har fortsatt hverandre og kjenner stor lettelse for at mamma og pappa har liv og helse i behold. De har en hard tid foran seg med å bearbeide tapet, skaffe seg de nødvendigste tingene og tenke fremover. Mine foreldre berget seg ut fra huset kun iført det de sto og gikk i, resten er borte…..de står bokstavelig talt på bar bakke.
Mye omsorg
Hele familien var tilbake på gården dagen etterpå. Med traktorskyss ble vi fraktet over vannmassene. Den kvalmende og spesielle røyklukta, ruinhaugen av det som en gang var det store og flotte huset jeg og min bror vokste opp i….det er vanskelig å beskrive hva jeg følte akkurat da….
Ungene gjorde den tunge stunden litt lettere for oss alle med å gå på skattejakt i brannruinene…de flira og ropa hver gang de fant små ting som de lurte på hva hadde vært.
Journalister og fotografer fra Namdals Avisa, Trønder-Avisa og TV2 fulgte oss da vi var der, om enn på avstand. De respekterte at vi trengte å få være i fred, være sammen og prøve å fordøye noe av det som hadde skjedd.
Foto: Bjørn Tore Ness, Namdals Avisa
Brannen har gjort inntrykk i lokalsamfunnet, og mange tilbydde mamma og pappa klær og andre grunnleggende ting de trengte. Dette er en av de store kvalitetene med å bo i et lite lokalsamfunn. Folk tar vare på hverandre og viser omsorg i vanskelige situasjoner. Vi er evig takknemlig for all god hjelp vi har fått, varme klemmer, trøstende ord og en skulder å gråte på når det har vært behov for det…
Minn mann, Geir kom med bilen fylt opp med flotte klær og sko som min gode venninne Heidi Aasnes Sævik hadde ordnet på butikken sin, MATCH på Namsos Storsenter. Mamma’s gode kollegaer på STATSKOG gjorde også så mye mer enn man kan forvente av en arbeidsplass. De ordnet masse klær og utstyr som letter hverdagen nå i starten for mamma og pappa. Hva skulle vi gjort uten slike fantastiske mennesker i livet vårt?
Mediekjøret var voldsomt de første dagene, her er noen linker som gir et lite innblikk i hva vi opplevde:
http://www.adressa.no/nyheter/nordtrondelag/article10642488.ece
http://www.t-a.no/nyheter/article10644225.ece
http://www.namdalsavisa.no/Brannvesenet_lar_huset_brenne_ned-5-31-25520.html
TV2 nyhetene, fredag 13.februar kl.21.00
Jeg er så stolt og imponert over hvordan mamma og pappa har taklet dette. Jeg visste jo at de var sterke fra før, men å klare å beholde roa og være fornuftige når det røyner på så til de grader og man har mistet alt…..ja, det er helt ufattelig, Og ikke minst min bror, Jan Rune som er så løsningsorientert og ordner opp i alt det praktiske rundt dette.
Inntil videre bor mamma og pappa i en liten kommunal leilighet på Høylandet. Etter hvert flytter de antakeligvis tilbake til Vassbotna og i et gammelt hus som står tomt der, i påvente av hva som vil skje fremover. De ønsker selvfølgelig å bygge opp huset heime på gården igjen, det er der familien har sin historie og sine røtter. Men vegen dit er lang, det har kun gått en måned siden brannen og det er nok mange instanser som skal ha en finger med i spillet før det kan begynne å tenkes på noe husbygging regner jeg med. Inntil videre må vi bare ta godt vare på hverandre og finne små og positive ting i hverdagen, livet går videre, tross alt….
Kosedag en helt vanlig ukedag! ❤ 3 damer – 3 generasjoner ❤
Brannen har helt klart gjort noe med meg… Jeg har hatt vansker for å sove etterpå, har mistet matlysten, blitt mer var for lyder og lukter, og tar mine forholdsregler før jeg går til sengs. Er veldig påpasselig om jeg brenner levende lys, og dobbeltsjekker at alt er i orden før jeg forlater et rom.
Jeg håper at jeg slipper å oppleve en slik brann igjen, men det er likevel et faktum at det årlig brenner ca 1700 boliger i Norge. Så gå systematisk gjennom boligen din – rom for rom. Lag en oversikt over hele boligen; Du kan videofilme når du går gjennom huset eller leiligheten, og du kan ta bilder fra alle rom. Du kan også skanne eller ta bilder av kvitteringer for dyre innkjøp. Husk å ta bilder av kunst, arvegods, bunaden og brudekjolen på loftet.
Og hvis jeg kan komme med et lite ønske i brannforebyggingens tegn:
– Sjekk røykvarslerne, og hold brannøvelse med barna. Hvis det bryter ut brann i hjemmet, er det rømningsutstyr og gode rutiner som gjelder.
Ta vare på øyeblikkene, timene og dagene ❤ Klemmer fra meg
I dag er jeg 40 år!! Wow! Tenk det!
Ellemelle... degfortelle 
