For ett år siden gikk familien min gjennom et mareritt.

Bortsett fra klærne mamma og pappa sto og gikk i mistet de ALT de eide og hadde i brannen heime på gården i Vassbotna. Barndomsheimen min ble slukt av flammene…

Fortsatt kan jeg kjenne den forferdelige lukten som møtte oss da vi skulle se brannruinene dagen etter…. Den kvalmende og spesielle røyklukta, ruinhaugen av det som en gang var det store og flotte huset jeg og min bror vokste opp i….det er vanskelig å beskrive hva jeg følte akkurat da….

 

I 2006 ødela flommassene campingplassen til foreldrene mine , og påførte millionskader. 11.februar 2015 rammet vannmassene på nytt. Og bare ett døgn etterpå brant huset ned.

Brannvesenet ble tidlig tilkalt, men kom ikke frem til huset på grunn av vannmassene. Tenk det, trønderlåna brant ned, midt oppi alt vannet. 14 minutter tok det før huset var fullstendig overtent.

Hva er egentlig oddsen for at dette skal kunne skje??? Det spørsmålet har vi stilt oss selv mange mange ganger.

Gode venner tok tak og fikk samlet inn det aller nødvendigste av utstyr slik at mamma og pappa hadde klær å bytte til, undertøy, sko, ytterklær….. Vi er evig takknemlig for at det finnes så snille og generøse folk rundt oss ❤

 

Hva er det første man tenker når man innser at huset er brent ned lurer du kanskje på? 

Det første vi tenkte var at ting betyr ingenting, de kan erstattes. Selv om vi er utrolig lei oss for å ha mistet alt av bilder og gamle ting som er historien til gården og familien vår – så betyr det selvfølgelig mest at det går bra med de man er glad i. Men etter en stund slår virkeligheten inn i hverdagen, og man innser at et hus betyr mye likevel….

En ny start

Etter brannen tok mamma og pappa et valg:

– Å se framover i stedet for å dvele ved det de hadde. Man har ikke noe annet valg enn å gå videre. Samtidig har det vært viktig å få anledning til å snakke igjennom det som har skjedd. Alle inntrykkene må bearbeides, man må få sørge over det man har mistet, da trenger man at noen vil lytte og er tålmodig. Tida etter brannen har vært som en berg-og-dal-bane, og det har vært vanskelig ikke å ha det normale livet de har vært vant til. Det var nok først da de begynte arbeidet med gjenreisingen av huset at smilet kom tilbake og de så det mye omtalte lyset i tunnelen igjen.

Før jul flytta mamma og pappa endelig inn i nytt hus på gården.  Ingenting er som før, naturlig nok. Derfor valgte de også å sette opp et helt annet hus enn det vi hadde. Et mye mindre hus, ett hus med alt på en flate, ett hus de kan bli gamle i.

 

For meg er det litt rart å komme hjem til dem nå – og det tar nok helt sikkert lang tid å venne seg til at jeg ikke kan gå opp på loftet på pikerommet mitt lenger, eller på bæssmor-rommet, eller at ungene kan springe opp og ned mellom 4 etasjer å leke gjemsel…..alle minnene og sjela i veggene…. Men nye minner skal skapes i det nye huset også, gode minner for fremtiden.

Brannen var en påminnelse for hele familien vår om å leve livet, om at vi skal ta hensyn til hverandre. Alt handler ikke om jobb lenger – livet er kort og dyrebart. Husk det.

Selv om brannen fortsatt kan hjemsøke oss i mareritt om natta, så er det bare å åpne øynene, puste ut og være glad for at livet går videre og at tiden leger alle sår……

Se sak i Namdalsavisa: http://www.namdalsavisa.no/brann/vassbotna/na-kan-jan-og-brit-se-framover-igjen/s/5-31-120739

https://byfrk.com/2015/03/11/hva-koster-det-a-miste-alt/