«Motgang er noe av reisen,» sa mentaltreneren Erik Bertrand Larsen så treffende da han gjestet Namsos i begynnelsen av november. Hemmeligheten ligger i alle de små valgene vi gjør, det å ta flere av de riktige valgene fra vekkerklokka ringer…..hver eneste dag.

Jeg er oppvokst på bygda, odelsjente på en gård og lært opp til at ingenting kommer av seg selv her i livet, man må være pliktoppfyllende og jobbe hardt for å få til det man vil.  Ingenting skal gjøres halvveis, det er bare å brette opp ermene å stå på, uansett. Være blid, sterk og positiv. Og det går bra det, i mange, mange år…..helt til det ikke gjør det lenger….

Jeg elsker faktisk jobben min, den er et kall, en passion og gir meg mening. Jeg har skapt drømmejobben og drømmebedriften med ellemelle.

Mange hatter skal sjongleres når du er gründer, leder, stylist, samarbeidspartner, opplæringsansavarlig for lærlinger, styreverv, foredragsholder, blogger… i tillegg har alle gjerne en mening om deg når du stikker hodet frem og er synlig også. Alt har som kjent en prislapp.

Hver hatt har oppgaver, mange muligheter og mange tråder som må følges opp. Jeg kjente hele tiden på følelsen av å aldri være ajour…..aldri ha nok tid…..aldri strekke til……hverken på jobb eller hjemme. Kom igjen, Monika, om du gjør det sånn nå, rekker du å gjøre det og det – og kanskje det også. Peis på! Alle som driver noe selv vet hvordan dette er.

Jeg drev meg selv til det ytterste, uten at jeg merket det selv – med egen bedrift, jobbet fulltid og vel så det, studerte, hjalp til hjemme på gården i fritiden og hadde to små barn i tillegg. Lufta gikk rett og slett ut og til slutt hadde jeg skuldrene oppunder ørene, var kvalm hele tiden, hodepine, spenninger, smerter, svimmelhet. Kroppen er en merkelig ting, den sier fra til slutt, den skriiiiker faktisk etter å bli tatt på alvor. “Skulle surstoffmasken falle ned, hjelp deg selv å sette på den først, så hjelper du barn eller andre rundt deg.” sier de flotte flyvertinnene før take-off.  Jeg holdt pusten som en gal og ga surstoff til alt og alle andre, men glemte meg selv….

Tvilen kom sakte men sikkert snikende…..skal jeg kanskje like gjerne selge bedriften og finne på noe annet?

MEN det er en grunn til at man ikke skal ta viktige beslutninger når man er sliten. Heldigvis VÅKNET jeg og tok de nødvendige grepene, gjorde noen nye veivalg.  Tro det eller ei, men jeg trener faktisk på noe så enkelt som å si NEI litt oftere. Og sier jeg ja, må det gi meg en skikkelig godfølelse i magen ellers er det ikke verdt det.

Jeg møtte veggen, hardt, rått og brutalt for noen år siden. Og da lærer man plutselig mye nytt om seg selv, finner ut hvor grensene går, lærer å lytte mer til seg selv og sin indre stemme…..stole på magefølelsen. Min coach pushet meg på disse tingene og ga klar beskjed om at «nå Monika er det på tide du finner ut hvor du har AV-KNAPPEN din!».

Tror jeg er sånn laget at er jeg nær ved å gi opp målene mine, har jeg alltid en reservemotor som kicker inn. Jeg reiser meg alltid og går videre mot mine store, hårete mål, selv om jeg tryner noe så inni granskauen hardt innimellom. Man må ha viljen og gutsen til å feile, tryne, reise seg igjen, lære, være raus – samt evne å håndtere motgang og motstand. Sunt bondevett skader ikke det heller!

Vi er summen av våre opplevelser, på godt og vondt. Erfaringene våre er jo med på å forme oss som mennesker. Og forhåpentligvis blir vi flinkere til å sette noen grenser for oss selv. De fleste av oss lever et så hektisk liv at vi glemmer å puste, altså puste helt ned i magen, leve litt mer her og nå, være i øyeblikket. Kjenne på hva som er viktig for oss, hva vi har lyst til, hvordan vi vil ha det i livet vårt, i vår hverdag. Vi stresser rundt fra morgen til kveld for å rekke alt vi skal, må og bør ha gjort…..»Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet»….

Hva gjør motgang med deg? Faller du å gir opp, eller reiser du deg opp kommer deg gjennom det litt sterkere?

DEL gjerne med dine venner.