Vi har vel alle opplevd det en gang i livet. Det å miste noen man er glad i er både smertefullt og trist. 1.påskedag sovnet min bestemor stille inne på Høylandet Alders – og Sykeheim.

 

Jeg har egentlig vært privilegert. I 39 år og 4 måneder har jeg hatt en bestemor. Jeg er vokst med bestemor boende i kårenden heime på gården. Bestemor var ei flott, bestemt og grepa gårdskjerring, ikke redd for å ta i et tak – uansett om det var å ta seg av de eldre i familien, fostre opp 3 unger, lage mat, stelle kyr – og samtidig ha åpent hus for resten av bygda som stakk innom på en matbit og en kopp kaffe både titt og ofte.

 

Før jul fikk bestemor slag og ble lam på venstre side. Hun ble dessverre aldri den samme etterpå, men hadde sine øyeblikk der hun husket på oss alle og hadde artige kommentarer på luringa. Når vi mister noen som står oss nær, skjer det noe med oss og man tenker gjerne på alt man burde gjort….som f.eks. at jeg skulle tatt meg tid til å ringt eller besøkt henne oftere, men det får jeg dessverre ikke gjort noe med. Siste gang vi var hos henne var på 88 års dagen hennes for en liten måned siden, da var hun i storform – det er slik jeg vil huske henne.

Samme dag bestemor døde, la jeg ut en melding på Facebook om at jeg hadde mistet henne. Jeg angret med en gang; tenk om ingen kom til å bry seg. Men da jeg skulle fjerne meldingen, var det allerede mange som hadde skrevet ekte og medfølende kommentarer til meg. Tilbakemeldingene strømmet inn fra fjern og nær. Slik fikk jeg en bekreftelse på at det er lov å være lei seg også når gamle dør.

Bestemor ble begravet i går… En fullsatt kirke fulgte bestemor til sitt siste hvilested. Kirken var nydelig pyntet og jeg og min svigerinne, Mona startet med å synge for bestemor «Gje meg handa di ven». Er så glad for at jeg ble pushet til å gjøre dette som en siste ære til bestemor, noe jeg ikke klarte da mormor døde for snart 10 år siden. Jeg og Mona har aldri sunget sammen før, men det gikk veldig fint.

 

Presten sa mye fint om bestemor – og til slutt var alle de 8 oldebarna frem og sang «Jeg folder mine hender små» før kista ble båret ut av min bror, pappa, to søskenbarn og onkler. Hun ble gravlagt på akkurat samme dag som sin mor, min oldemor…

På minnesamværet etterpå var det godt å samles for å prate, gråte, synge – og faktisk flire litt da de gode historiene om bestemor ble fortalt.

❤ Kvil i fred kjære bæssmor ❤

GJE MEG HANDA DI

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
La dei ljose og venlege tankar
fylgje oss inn i draumars land.
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i myrkaste natt.
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

Varme tankar og hender som trøystar
er som sol over frosen jord.
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
gjev langt meire enn store ord!
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i mørkaste natt!
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.